Det korte svaret, vi vet ikke, men å lære om skaden og sakte øke belastning på ryggen vil lære kroppen og hjernen din at det ikke lenger er noen grunn til å gi deg smerte for å beskytte mot videre skade.

En liten men viktig del av det lange svaret -  Vi vet ikke helt sikkert hvorfor du har vondt i ryggen men vi vet at svaret er mye mer komplisert og enn tidligere antatt, og det er positivt for deg. 

For å finne årsak til smerter bruker vi billeddiagnostikk som MR, og ser økende tendens til skader og forandring i vevet med økende alder. Det er da lett å tenke seg at vi har funnet svaret på plagene? Nei, det er ikke helt sant. 

Vi har også tatt MR bilder av mennesker uten symptomer og smerter hvor vi har funnet tilsvarende forandringer. I min praksis har pasientene gjengitt ytringer som “du burde ha vondt i ryggen” eller “du kommer nok til å ha plager resten av livet”.

Ovenstående er årsaken til hvorfor jeg skriver denne korte artikkelen, og her er min mening -  MR bildene gir oss en pekepinn på hva som KAN være vondt HER og NÅ, og ingen vet i sannhet om du kommer til å ha, vil få eller burde ha vondt.  

Du er et individ og kroppen din er en overlevelsesmaskin. Hjernen din prøver og beskytte deg mot skade og videre skade av vev. Hvis hjernen din tolker signaler fra ryggen din som farlige, så får du vondt. 

Tolkningen er ikke bare (om i det hele tatt) avhengig av skadeomfang, men også hva hjernen din tror er farlig, og den tar med faktorer fra hele din tilværelse -  hva du tenker om skaden, hva du har blitt fortalt, hvordan det vil påvirke deg sosialt og økonomisk, listen er nok utømmelig. 

Det fine med at smerte ikke kun er “skade = smerte”  er at vi har makten til å påvirke det med å gi hjernen trygghet. Dette gjør vi ved å utfordre den med ny tro, kunnskap om skaden og progressiv fysisk belastning.

Avsluttende vil jeg si at selv om jeg har tatt utgangspunkt i ryggen når jeg skrev dette, er det ikke mindre sant for resten av kroppen. Det aller meste repareres, og det kan gjøre vondt selv etter skaden er reparert, mange år senere. Hvorfor det? Tenk fantomsmerter, hvordan kan vi ha vondt der vi ikke engang har kropp?